FIAN Norge

Av Elisabeth Medbøe

Vi er enige om at ingen skal sulte. Vi er alle enige om å mobilisere nødhjelp og giveraksjoner når det oppstår kriser som krig og naturkatastrofer. Men når det er strukturelle forhold som medfører skjevfordeling og sult blir det straks mer komplisert. Våre ulike virkelighetsforståelser, kunnskapsgrunnlag og ideologier spiller inn.

Rapporten fra FNs klimapanel presentert i 2014 slår fast at det vil bli varmere med mer ekstremvær som tørke og flom. Klimaendringer vil redusere tilgangen på ferskvann i mange land, og avlinger av spesielt hvete, ris og mais vil bli redusert mange steder i verden. Med redusert matproduksjon og økende befolkning kan det forventes økte matvarepriser. De klimatiske endringsprosessene vil medføre store utfordringer, som lavere økonomisk vekst og et tilbakeslag i arbeidet med fattigdomsbekjempelse.

Tilgang til næringsrik mat er en grunnleggende menneskerett, og arbeidet med å sikre denne tilgangen for alle er svært viktig nå og i årene som kommer. Ekstra viktig blir det å se hvordan jordbruksressursene blir forvaltet, blant annet med tanke på bærekraftig drift. Internasjonalt snakkes det nå om at bønder, politikere og konsumenter har vært fanget i en myte om at  industrielt jordbruk er den eneste veien til å fø jordens befolkning. Uavhengig forskning forteller oss at dette ikke er sant. Tvert i mot ser man at ”business as usual” ikke lenger er en mulig vei å gå.

Worldwatch Institute melder at i USA ligger jordbruksarealer på størrelse med Frankrike brakk  som følge av overforbruk av kunstgjødsel, sprøytemidler og pakking av jord. Varsellampene lyser for mange av områdene som regnes som verdens kornkamre.

Mankombu S. Swaminathan, berømt for sin ledende rolle i den grønne revolusjonen, forsvarer alt de gjorde på 1960-80-tallet ut i fra den kunnskapen de da hadde.  Han sier det er nå i etterkant at en ser alle de negative følgene; kornlagrene ble fylt den gang, men ikke magene til de som sultet. De sosiale forskjellene har økt, jorda utpines, det biologiske mangfoldet utryddes og det er overforbruk av vann.

Verdenssamfunnet må sikre produksjonsmetoder og biologisk mangfold som best mulig kan tåle utfordringene med klimaendringene, samtidig som jordsmonnet blir vedlikeholdt. I praksis viser dette seg å være småskalajordbruket, men i dag legger industrilandbruket beslag på 70-80 prosent av verdens landbruksareal.

Mange forbinder småskalajordbruk med regresjon og fattigdom og spør seg om det ikke er rom for utvikling. Bønder på småbruk i India har gjort forsøk med enkle endrete dyrkningsmetoder SRI (System of Rice Intensification), en rimelig og miljøvennlig dyrkningsmetode. Resultatet var rekordavlinger, høyere inntjening, lavere produksjonskostnader og lavere vannforbruk, uavhengig av dyre, patenterte frøsorter, så vel som giftige ugressmidler.

I følge FN viser nyere vitenskapelig litteratur at småskala bønder kan fordoble matproduksjonen i kritisk degraderte landbruksregioner innen 10 år ved å bruke agroøkologiske metoder. En undersøkelse av 12 millioner gårder i 57 land som la om til ulike former for økologisk drift eller til meget liten bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler, viste en gjennomsnittlig avlingsøkning på 79 prosent. For Afrika var avlingsøkningen på 116 prosent (se myte 2). Riktig anvendt kan denne kunnskapen legge tilrette for et bedre balansert jordbruk og dermed bidra til å løfte bønder ut av fattigdom og imøtegå klimaendringene.

2014 er FNs Internasjonale år for familielandbruk. Bønder er verdens største yrkesgruppe, og 90 prosent av alle gårder er på mindre enn to hektar.

På bakgrunn nyere innsikt må vi erkjenne at vi står overfor et paradigmeskifte i synet på utvikling og samhandling med naturen. Utfordringen framover blir å få våre offentlige og finansielle institusjoner til å tilrettelegge sin praksis i samsvar med dette. Det haster!

Print